11. juli kl 20.00 ringer jeg en kunde. «Hei, vi er i nabolaget og tenkte å stoppe innom å si hei. Vi kommer uplanlagt, så tanken er å sove i telt langs veien et sted og komme innom i morgen når du har åpen dag på gården. Da er vi bare en del av resten av din normale arbeidsdag og gårdsgjester».

Det var min plan. Men planen til Karina var helt uplanlagt en helt annen.

«I telt langs veien? Det er ikke snakk om. Dere er bare 10 minutter unna og dere har å kjøre dere hit. Vi finner ut av hvor og hvordan dere skal bo når dere er her. Kom, kom.»

Med åpne armer og det aller største smilet, møtte Karina oss ved inngangen til Fosseheimen Naturpark 10 minutter senere. Det ble klem og kos og gjensynsglede mellom oss damene før vi alle kom ut av bilen.

Familien Skadal foran lavvoen med Karina

Jeg er født og oppvokst på gård, så jeg vet at arbeidsdagen aldri tar slutt. Med stor respekt kom vi uplanlagt til Karina og Ståle sitt hjem og arbeidsplass og vi ønsket ikke å være til bry. Ståle var fortsatt på jobb og Karina var så vidt ferdig med dagens gjøremål. Og så kommer det en liten gjeng de vet svært lite om.

Det føltes stort å bli tatt i mot med den største selvfølgelighet og den aller største gjestfriheten.

Vertinnen var som hun pleier å være

Karina sitter blid og fornøyd på sin fantastiske øy

Du tenker kanskje at det skulle bare mangle. Men dette er markedsføring og kundebehandling på toppnivå. For noen slutter den slitsomme kundeservicen når klokka er fire og porten låses. Da går man ut av jobbrollen og over i privatpersonen. Men Karina skiller lite på jobbperson og privatperson. Hun er seg selv både før og etter klokka fire. Det betyr ikke at gården er åpen for publikum hele døgnet og at telefonen svares uansett klokkeslett. Det betyr at du møter den samme blide og positivt innstilte dama om du kommer som gjest på gården i åpningstiden eller som gjest hos den private Karina etter stengetid. Hun er seg selv hele tiden. Hun har skjønt at det er det lureste både for seg selv og bedriften sin.

Det er markedsføring av ypperste kvalitet. Jeg var imponert. «Jeg er som jeg pleier å være», var Karina sin egen konklusjon. Hun var den samme fantastiske personen mot oss som private gjester, som hun ville vært mot gårdsgjester før klokka fire.

Den beste markedsføringen er gratis

Driver man i gründerbransjen mener jeg av hele mitt markedsføringshjerte at det å bevisst velge og være sin beste seg selv hele tiden, er den aller beste markedsføring. Om du vil det eller ei, er du i en eller annen form på jobb hele tiden. Det du til en hver tid viser av din personlighet, er det de andre ser og oppfatter. DE ANDRE er eksisterende kunder. Men det du kanskje ikke tenker på i like stor grad, er at DE ANDRE også er potensielle kunder som ser deg og din personlighet andre steder enn på jobb utenfor normal arbeidstid. DE ANDRE er også dine markedsførere selvom de aldri blir dine kunder. Din personlighet er din markedsføring alltid.

Du bør velge som Karina: Hun er kun seg selv. Om du velger den beste delen av deg selv mer bevisst, vil du få det bedre oftere, de rundt deg oppfatter deg som positiv oftere og markedsføringen blir personlig og unik oftere.

Det er gratis å være seg selv, men det krever en innsats og en holdning som til slutt blir en vane – en god vane. En god vane er god markedsføring. Den Karina viser, er slik hun er. Det er hennes markedsføring. Hun gjør velfortjent suksess. For henne er det helt ekte og naturlig.

Fremmede i paradis

Jeg var også litt engstelig. Karina var min bekjent. Min familie anså Karina som en kunde som jeg hjalp med markedsføring og nettside fra tid til annen. Men i løpet av alle våre jobbsamtaler, hadde vi funnet mange fellesnevnere og likhetstrekk. Vi hadde opplevd oppturer og nedturer i sammen og hver for oss. Vi hadde utviklet oss og våre bedrifter i sammen. Vi følte nok at vi var mer enn en kunde og en leverandør for hverandre. Sto vi fast, kunne vi ringe hverandre og få hjelp av den andre. Vi er hverandres gode hjelpende støttespillere og på god vei til å bli gode venninner.

MaryAnn, Kristoffer og Karina i kano rundt Fosseheimen Naturpark

Hvordan ville min familie like Karina og hennes arbeidsplass? Hvordan ville Karina like min familie? Hvordan ville Karinas mann, Ståle, like å få uventet besøk etter arbeidstid? Hvordan ville vi like Ståle? Ville vi alle finne vår naturlige plass blant fremmede?

Fra første minutt var det bare ett stort eventyr. Vi ble servert kaffe på terrassen, men den hadde vi ikke tid til å drikke der. Barna var fulle av iver etter å treffe dyra og jeg tror Karina var minst like ivrig etter å få vise oss hennes paradis. Mannen min hadde nesten ikke tid til å vente med å komme seg i vader og ut i elva med fiskestang. Karina sitt paradis ble vårt paradis i løpet av få minutter.

En mann og en gutt fornøyde på veien gjennom Naturparken etter fisketur

I løpet av kort tid hadde vi sett fugleparken, lekt med geitene Facebukk, Tullebukk og Jålebukk, klappet lamaene Geir og Kenneth og for å ikke snakke om det herlige eselet Kiara. Et par små griser av sjelden vare, hadde vi sagt hei til. Et par kaniner hadde vist seg frem. Vi hadde passert den grønne haugen med lamunger på vei til badeplassen med fossefall, badstue og grillings. Der stod det skiltet til Bedringens vei som tok oss over en liten øy på øya – det visste seg at det var her Paradis var. Slangen i paradis og hengekøyer ble forbigått i raskt tempo, på veien til nok en badeplass og Karinas nyeste skulpturer. Gårdens tre hunder var med oss hele helgen.

To gutter og fire geitebukker

Påfugl og andre fugler

Esel, liten gutt og lama

Etter å ha småjogget rundt gården til Karina med kaffekoppen i hånden, var min mann i elva før vi visste ordet av det. Med han ble vår eldste gutt som også elsker å fiske.

Det var helt magisk. Hun bodde midt ute i elva. En elv som er fredet og som aldri vil bli lagt i rør. Elva gikk rundt gården på alle sider og skapte et paradis av en liten øy med uante muligheter for en kreativ gründersjel. Gaularfjell er fredet og på listen over Norges nasjonale turistveier. Langs denne vakre veien finner du Fosseheimen Naturpark. WOW. Der var vi.

 

And the hills are alive…

«Vet du hva vi gjør, nå som de to er i elva og fisker? Vi drar til fjells». Karina fant frem bilnøkler og kjørte oss til nok et eventyr. Oppover, oppover og enda mer oppover. Veien ble smalere og smalere. Det ble brattere og brattere. På slutten minnet den mest om en steinete sti. Jeg hadde aldri turt å kjøre denne veien alene. «Men dette er jo som å være i filmen Sound of Music», sa jeg. Min favorittfilm fra barndommen. «Ja, det er helt riktig. Den filmen ble spilt inn i fjellene her», sa Karina.

Tre sauer i fjellandskap og bilen på vei oppover veien

Det breket rundt oss på alle kanter av fornøyde og viltre sauer. Karinas sauer. Hun kjente sine sauer igjen på lang avstand. Hun pratet med de og de visste godt hvem matmor var. Gjensidig glede mellom dyr og menneske gikk helt naturlig og vakkert inn i et stykke norsk natur og internasjonal filmhistorie. Det er ingen tvil om at Karina elsker sine dyr og dyra elsker Karina.

Men en mammasau og to lam breket litt mer enn de andre. Langt i det fjerne så matmor sine sauer stå fast på en fjellhylle. Vi gikk nærmere og skjønte at dette var morgendagens oppgave. Med kameralinsen som kikkert, ble avgjørelsen tatt. Det var alt for farlig å gjøre noe med denne situasjonen så sent på kvelden i så ulendt terreng. Redningsaksjon ble planlagt på veien tilbake.

En bryllupsdagsnatt på luftmadrass

Tilbake til gården og vips var vi innlosjert. Vi var på lavbudsjettur og hadde med både hus og mat i bilen. Opplevelser stod i fokus og hvordan vi sov og bodde betydde ingenting. Men vi bodde som konger og dronninger. Den fineste tomta, rett ved elvebredden. Der ble vi tildelt en lavvo, en gapahuk og en frokostplass. «Vær så god! Føl dere som hjemme!» Eldstemann var i himmelen – han fikk sove ute alene i gapahuken. Yngstemann fant to edderkopper å frykte og flyttet inn i bilen og var superhappy. Mann og kone hadde bryllupsdagsnatten på luftmadrass i en lavvo med døren på vidt gap til soverommet i bilen rett på utsiden. Vi sovnet som fire steiner etter få sekunder. Vi var i paradis alle sammen.

Frokost og samtale med Karina med utsikt over elvens fiskemuligheter

Dette var kun et kort utdrag av de første tre timene på besøk hos min kunde og venninne Karina og Fosseheimen Naturpark. Eventyret varte i 40 timer, men de timene inneholdt så mange eventyr at det blir for langt for et enkelt blogginnlegg. Ønsker du å lese hele eventyret, må du lese boken som skrives i disse dager – en hyggelig hilsen til vertskapet etter vårt minnerike opphold på øya på Gaularfjell.

Dag to ble vi alle kjent i roligere tempo

Vi ble på vår camp ved elvebredden over to uplanlagte netter. De timene gav meg viktig kunnskap og innblikk i min kunde sin hverdag. Det gav familien minner for livet. Nå forstår jeg hele Karina og hennes arbeidsplass. Nå kan jeg enklere gi råd og vink for fremtidens markedsføringsmuligheter på Fosseheimen Naturpark.

Imens Karina hadde åpen gård med andre gjester på dag nr to, ble vi med på å redde sauer på høyfjellet sammen med Ståle og staute karer fra nabolaget. Barna var tilskuere, jeg var utskremt fotograf og min mann hang i helene på Ståle. Sauene ble reddet på eventyrlig vis. Fy søren så heldige de sauene er, som har Ståle og Karina som sin familie.

Vi er på redningsaksjon i fjellet

Elva ble stedet for mine største menn og dyra ble lekekamerater for minstemann. Jeg foreviget alle inntrykk gjennom fotolinsen. Badefossen ble brukt fra morgen til kveld – det var alt for varmt på land, så 13 grader i fossen føltes til slutt ganske så behagelig. Vi ble kjent med alle dyra i et rolig tempo og tok dagen som den kom. Karina var med oss når hun hadde lyst og tid. Hun var tross alt på jobb og trengte både å utføre sine gårdsoppgaver og å hvile i ro og fred med sin familie. Ståle kom også innom da dagen var over. Familien Skadal inntok alle måltider rundt steinbordet ved elvebredden. Bacon og middag ble tilberedt på en primus. Vi var i himmelen.

MaryAnn og Karina i fossen

For hver gang Karina kom innom noen minutter eller et par timer, ble vi fortalt en ny spennende historie om gården, menneskene og om dyra. Hun lærte oss hvordan dyra skulle behandles og hvordan man bader i 13 grader. Det er personligheten til Karina som gjør historiene helt spesielle. Når hun forteller med lysende og levende øyne, føler du at du er en del av historien. Hun har klart å bli en naturlig del av Ståle sin hjembygd. De utfyller hverandre på utsøkt vis. I sammen skaper de en naturpark som skal glede andre. I sammen skaper de et levebrød, et hyggelig sted å bo og en oase for fremtiden. De ønsker å dele sin hverdag med dere.

Karina og Ståle er de skjønneste menneskene på Gaularfjell. De er høyt verdsatt av hele familien Skadal. De er på ingen måte fremmede lenger. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at vi alle fant vår plass uten å være i veien, tråkke på eller forstyrre. Jeg tror det var gjensidig oppriktige glede over felles opplevelser den helgen. Vi er imponert over stedet midt i elva, over menneskene som tok oss i mot og som lot oss oppleve Fosseheimen Naturpark gjennom 40 intense timer. For et eventyrlig kundebesøk.

To gutter og en mann fornøyde på vei til lavvo etter kveldsbad

80% av en gründersuksess, finner du i personligheten

Karina går tur langs elvebredden

Jeg håper denne historien inspirerer deg til å i større grad å være deg selv på jobb og bruke din egen herlige personlighet som markedsføring av din bedrift. Din personlighet er 80% av det å lykkes som gründer. Våg å være deg selv på fulltid. Din personlighet er gratis. Det vil si at din markedsføring også i stor grad er gratis om du bare våger å gjøre bruk av det råeste du kan by på – deg selv.

Tusen takk for oss, Karina og Ståle. Et eventyr å være på besøk. Et eventyr skrives tilbake til dere. Klem