En gjeng venner hvisker og tisker og jeg forstår straks at her er det noe som har tenkt ut en plan uten å invitere meg inn. Panikknappen trykkes ned raskt inne i hodet mitt. Jeg begynner å se etter nødutganger. Jeg føler meg utenfor, usikker og uten kontroll. «Vi må si det til henne». Angsten bygger seg opp innvendig. «Vi har en gave til deg.» Panikken tar meg og jeg må spy. Jeg har lyst til å spy av noe jeg vet niks og nada om. Er ikke det helt vanvittig? Har du hatt den følelsen noen gang? I dag har jeg en enorm stor trang til å takke for gaven som nesten fikk meg til å spy.

Firkløver for lykke. Gaven var til å spy av. Hvor ble det av lykken? MaryAnn Skadal

Enkelt for deg – en utfordring for meg

Hele helgen har vært spekket med inntrykk, nye tankesett, inspirasjon, vågesteg, nye bekjentskap og nye vennskap. Jeg takket ja til å være med på et event hvor flere av verdens ledende foredragsholdere hadde som oppgave å få tilhørerne til å tenke nytt og annerledes for å nå sine drømmer og sine mål. For mange er det et vågesteg de velger å la være og ta. Akkurat det, er et vågesteg jeg kan takle. Jeg takket ja til å bo sammen med noen jeg ikke kjente så godt. For mange er det et vågesteg de velger å la være og ta. Akkurat det, er et vågesteg jeg kan takle. Jeg ble med, la fra meg fordommene hjemme og valgte å åpne opp for det som måtte komme uten å sette meg inn i hva arrangementet var. For mange er det et vågesteg de velger å la være og ta. Akkurat det, er et vågesteg jeg kan takle.

Vi ble utfordret av fremmede til å gjøre de merkeligste ting med fremmede. Vi gav fremmede klemmer som om det var våre beste venner. Vi stirret fremmede inn i øynene i to lange minutter uten å blunke. Vi lagde grimaser til fremmede med den største glede. Vi delte våre innerste tanker med fremmede. Vi delte våre største drømmer med fremmede. Vi gav komplementer på komando til fremmede. For mange er det vågesteg de velger å la være og ta. Akkurat det, er vågesteg jeg kan takle. Noen av de utfordringene var ubehagelige å gjennomføre, men jeg taklet de på et vis.

Men da jeg forstod at vennene mine gav meg en uplanlagt utfordring på det værste jeg vet, ble jeg så kvalm at jeg måtte spy. For mange er det et vågesteg de velger å ta. Akkurat det, er et vågesteg jeg takler svært dårlig.

Dere vet ikke hva dere gjør!

«Dette kan dere bare glemme. Dere kjenner meg ikke godt nok. Dere vet ikke hva dere gjør. Nå er jeg kvalm.»

Jeg forlot lokalet skjelvende. Jeg fant toalettkøen tårevåt. Inne på doen kjente jeg at jeg måtte kaste opp, men jeg lot det vær fordi det var så mange som stod utenfor dodøra og hørte på. Jeg gikk ut igjen og videre helt ut av bygget. Ut i regnet. Der satt jeg på huk. Alene. Jeg ristet og freste og skalv. Jeg gikk inn igjen etter en stund, fant meg en stol. Alene prøvde jeg å samle tankene slik at jeg kunne få med meg noe av foredraget som var i ferd med å entre scenen.

Vennene mine satte seg rundt meg, gav meg en klem og tok meg igjen under sine vinger. De sa ingenting annet, enn at «det er ditt valg. Det er du som må gjøre det av egen fri vilje».

Dere kjenner meg ikke godt nok. Dere vet ikke hva dere gjør. Jeg er kvalm. MaryAnn Skadal

Den første delen av foredraget suste forbi uten av jeg fikk med meg hva den historien handlet om. Så forstod jeg plutselig at utfordringen kom.

Hvorfor tok du ikke utfordringen?

«Hvem synes det er skikkelig gøy å stå på en scene å prate til fremmede?» Nei, ikke jeg. «Hvem synes det er helt ok å stå på en scene å prate til fremmede?» Nei, ikke jeg. «Hvem synes det er skummelt å stå på en scene å prate til fremmede?» Ja, men jeg har det nok værre enn det. Nei, ikke jeg. «Hvem blir uvel av tanken på å skulle opp på en scene?» Tja, det nærmer seg. Men her er ikke spy inne i bildet. Nei, ikke jeg. «Hvem er så redd for å stå på en scene at de må spy?» Ja, der har du meg og jeg rekker opp hånden i den tro at jeg har tatt utfordringen fra mine venner. «De som er reddest har ikke engang vurdert å rekke opp hånden sin». Pokker, jeg feilet på den utfordringen. «Jeg ber de som sitter og skjelver, som har lyst til å spy og som ikke har rukket opp hånden sin, rekke opp hånden sin». Nei, ikke meg. «Så ber jeg de av dere som nå har hånden oppe, som ønsker hjelp her og nå, om å reise seg».

Jeg blir selvfølgelig sittende. Nei, det var ikke meg. Mine venner ser på meg med undring. «Det er jo ditt høyeste ønske. Du kunne fått hjelp her og nå. Hvorfor ble du sittende? Hvorfor tok du ikke utfordringen?»

Du skal på scenen. Hvordan føler du deg nå? MaryAnn Skadal

Takk for gaven. Jeg tok den i mot – på min måte

Jeg takker for at dere planla utfordringen utenfor min kontroll. Dere fikk frem panikkfølelsen i meg. Jeg spydde nesten. Jeg gikk igjennom hele forberedelsesprosessen foreleseren dro damene gjennom, alene ute i regnet. Jeg tok utfordringen, da jeg selv følte at jeg kunne identifisere meg med opplevelsen som ble beskrevet. Så forstod jeg plutselig at det finnes noen som har det enda værre enn meg og som fortjener den muligheten mer enn meg. Jeg forstod også at jeg hadde klart å samle så mye krefter at jeg hadde stått stødig på scenen om jeg ble ropt opp. Jeg forstod at fordi jeg hadde forberedt meg inni hodet mitt på det som kanskje kom til å skje, nå ville det blitt helt feil show der oppe. Jeg forstod også at det som for en time siden var fyllt med panikk og angst, ikke kom til å skje den dagen. Jeg hadde brukt all min energi på å skape panikk over noe som aldri kom til å bli virkelighet den dagen.

Jeg takker dere for utfordringen og for at dere dro meg igjennom hele opplevelsen som de to damene måtte gjøre uforberedt på scenen med 700 personer til stedet. Jeg gjorde alt, alene, med venner støttende rundt meg. Jeg gjorde det som om jeg skulle på scenen. Neste gang vet jeg at det er helt unødvendig å grue seg. Man overlever. Neste gang jeg skal opp på en scene, gjør jeg det med stor overbevisning om at dette er helt OK. Jeg har også tenkt å gjøre det med en følelse av at det er det morsomste som finnes – en aller annen gang.

De så meg, der og da

Jeg takker også vennene mine for at de kjente meg godt nok til å la meg være alene når panikken kom. De lot meg takle utfordringen på den måten jeg takler det best. De sluttet å presse. De trakk seg unna. De fulgte med meg på avstand. De satte seg rolig ned ved min side når jeg var klar for det. De viste ikke hva de gjorde, men de gjorde det helt riktig. De kjente meg bedre enn de visste at de gjorde. De kjente meg bedre enn jeg trodde de gjorde. De visste også hva min største drøm er, fordi vi hadde delt våre største drømmer med fremmede. De ønsket å gi meg en gave fra hjertet sitt for at mitt ønske skulle gå i oppfyllelse. For noen fantasiske og gode venner.

De gav meg en utfordring jeg måtte spy av. Jeg tok den i mot. Jeg taklet den på min måte. Neste gang vet jeg bedre hvordan den skal takles litt bedre. Takk for utfordringen. De vet selv hvem de er. Det er tre gærne velmenende aliens fra Snåsa og en ny god venninne fra Asker.

Å spy «for no reason at all»

Noen som kjenner seg igjen? Noen som har lyst til å spy «for no reason at all»?