Mer av det? Som tenkt, så gjort. Det var ingen mulighet til å forutse hva som ventet meg. På den mest familiesamlende dagen i løpet av hele året valgte jeg å banke på noen sin dør. Litt usikker var jeg. Kanskje var de opptatt i egne tradisjoner hvor uventet besøk var alt annet enn innafor? I ettertid undrer hvorfor vi ikke gjør mer av det. Å banke på er hyggelig.

MaryAnnSkadal_blog_2016_livetblirsjeldenslikdetvartenkt.indd

Vi var samlet for hyggelige juledager. Det var spennende nok i seg selv. Fire dager til ende under samme tak kan by på mange utfordringer – ihvertfall hos oss. Det er mange hensyn å ta og mange personligheter som skal sees, høres og forstås. Som vertinne skal man mestre det å se sine gjester, hver og en, lage god mat og servere tradisjonskaker etter alles smak. Gjestene skal også kunne kunsten å mestre vertinnen – det er heller ingen enkel sak (ha ha).

Stemning blir det jo i en eller annen form, men den gode stemningen kommer ikke av seg selv. Velvilje og forståelse må til.

Der jeg svingte mellom ribbe, surkål, riskrem og julekaker, gikk opp for meg at flere hadde valgt å skape julestemning til fjells. Vi bor relativt usentralt i hverdagen, så når fjellet fylles med lys og mennesker blir jeg veldig glad. Det var utrolig hyggelig og det gav meg en ordentlig god julaftenfølelse.

Jeg fyllte noen hjemmelagde papirposer med hjemmelagde julekaker fra det Skadalske hjem. Så tok jeg en halvtime fri fra egne gjester og vertinnerolle (det er faktisk lov og helt innafor ha ha) og tråkket meg en sti til naboene for å ønske god jul (litt usikker på om akkurat det var innafor, da).

Kommer du på noe hyggelig, gjør det.

Julekaker ble til rakfisk

Jeg banket på. Det største smilet og en god julaftenklem fra husets herre møtte meg. «Her er en liten hilsen fra Skadalene til dere med ønsker om en superfin julaften». Jeg ble invitert inn, men jeg trengte litt luft. Vi ble stående på trammen. Dermed kom også konemor ut. Vi skravlet og lo i sikkert 30 minutter.

For et fantastisk avbrekk fra vertinnerollen. Tanken min var god og innafor og den ble godt mottat. Vi må slutte å tenke og vurdere så mye. Kommer du på en hyggelig ide, gjør det!

Så skjer det jeg ikke kunne forutse

Plutselig skjer det jeg ikke forutså. «Du, jeg har en bøtte med rakfisk vi ikke får spist. Vil du ha den?» Flere mennesker med gode ideer i nabolaget, gitt.

Vi har mange tradisjoner i vår lille kjernefamilie etterhvert, men rakfisk har vi tilgode å tilberede helt selv. ha ha. Høflig takket jeg ja, uten helt å vite hva jeg takket ja til. «Det ligger 2 hele fisk opp i der.» Selvsagt fikk jeg også en kjapp muntlig innføring i rakfiskens verden og hva jeg skulle gjøre med den. «Her har du rømme og lefser til».

Jeg ser fint for meg at der i heimen er rakfisken litt hellig og tradisjonen stor i det å skaffe tilveie julens og fjellets beste rakfisk. Det føltes som en ære å forlate trammen med en butt med to rakfisk fra vårt felles fjell. Tusen takk.

12 julekaker ble til 2 rakfisk av beste sort – mer av det

Tenk om verden var mer slik. Bytte 12 stk julekaker mot 2 rakfisk. Det er jo som å høre sønnen min. «Mamma, hvorfor må vi alltid tjene penger for å kjøpe oss ting? Hvorfor kan vi ikke bare være hyggelig mot hverandre, hjelpe hverandre og bytte varer med hverandre?» Mulig han er født i feil århundre, men det er kanskje alt for lite av den slags.

Det var tross alt julaften og gjestene ventet. Jeg takket for meg. Det var verdens fineste samtale på trappa, midt i alles juleforberedelser. Vi burde gjøre mer av det også.

Inn i stua kom jeg og gjestene stod med store øyne. «Hvor har du vært?» «Jeg byttet 12 julekaker mot 2 rakfisk av beste sort. Noen som vil ha?» De skjønte ingenting, men god julestemning ble det.

Det er ganske stor takhøyde for annerledes mat i den gjengen. Nyrer, lever, sursild, blodpudding, tang og tare, H-melk med fløte er bare litt av alt det rare. Å spise annerledes smaker har jeg vært ganske god til og tenkte at det var flere som ønsket en bit rakfisk.

Der tok jeg feil. Det ble en alenedate mellom rakfisken og meg. Jeg tok det som en utfordring og gjennomførte – tro det eller ei. Det luktet mye, men jeg storkoste meg. Resten kan jeg dele med andre gjester en annen gang.

På date med rakfisk, MaryAnn Skadal

Å banke på kan anbefales

Kanskje var det den halvtimen på trammen som gjorde at julestemningen ble på topp. Kanskje var den samtalen på trammen starten på et nytt vennskap. Kanskje var det helt innafor og gjøre det som føltes helt uttafor. Kanskje var det de minuttene på trammen som gjorde at de fire dagene under samme tak bare ble veldig hyggelig og fint.

Jeg undrer meg på hvorfor vi har slutta å banke på hos hverandre. Det er veldig hyggelig. Mer av det!